DOKUMENTARISTENE.NO
 
 
Her er innspillet Trond Giske får i morgen på Cafeteatret! Eirin Gjørv og Lars Løge fremfører innholdet på vegne av oss alle. Nå er det viktig at alle påmeldte møter opp 13:30 for å få T-skjorte. Håpet er lysegrønt!
Innspill_Dokumentaristene.pdf

Dokumentarfilmskapernes innspill til Kulturløftet 2.0

Viser til invitasjon til innspillskonferanse for Kulturløftet 2.0. Dokumentarfilmskaperne har følgende innspill i enighet med, men på tvers av fagforbund, bransjeorganisasjoner og fagfelt. Vårt innspill er også å finne på nettstedet www.dokumentaristene.no.
Vi ønsker å peke på ambisiøse mål og forslag til tiltak, slik at Kulturløftet 2.0 blir en ambisiøs og god videreføring av den eksisterende filmpolitikken. Etter suksessen Kulturløftet 1, ser vi satsning på dokumentar som en nødvendig og naturlig del av videreføringen.
Noen av de sentrale målsettingene for film- og mediepolitikken er:

1) mangfold
2) kontinuerlig produksjon
3) kvalitet og dristighet
4) likestilling

Vi opplever at de ovenfor nevnte politiske målsetningene også er bransjens mål. Dokumentarfilmbransjen tilfredsstiller allerede mange av målsetningene godt. Utfordringen er likevel at dokumentarfilmen for øyeblikket er dramatisk underfinansiert. Slik det er nå får anslagsvis halvparten av alle filmskaperne, dokumentaristene, bare 8% av den offentlige filmstøtten gjennom NFI. Dokumentarsjangeren fyller et viktig rom både kunstnerisk og demokratisk, er synlig og slagkraftig, og bransjen syder av et kraftfullt kreativt potensial. Tiden er overmoden for en satsning på dokumentarfilmen når man i kulturløftet 2.0 skal jobbe videre mot de nevnte overordnede målsetningene for film- og mediepolitikken.

1) Mangfold: Den uavhengige dokumentaren speiler samfunnet, eksponerer urettferdighet og portretterer mennesker som fortjener det av aktverdige og kritikkverdige grunner. Dokumentaren setter søkelyset på menneskelige erfaringer, den inspirer, underholder, kritiserer, gleder, og den skaper debatt som fører til endring. Dokumentarfilmens rolle blir mer og mer viktig i vårt kommersielle samfunn, hvor avisredaksjoner og fjernsynsnyheter ikke lenger har tid eller råd til å gå i dybden slik dokumentarfilmen gjør. Stadig færre selskaper eier media, og kontrollerer hva slags informasjon som skal komme ut til folket, mens den uavhengige dokumentarfilmen får frem saker og tema som ellers aldri ville bli belyst. Derfor er det problematisk for langt flere enn dokumentarbransjen at dokumentarfilmen sliter med dramatisk underfinansiering.


Eksempler på tiltak:
a) Videreføring og styrking av de eksisterende støtteordningene for dokumentarfilm i NFI.
b) En ny ordning hvor NFI tar et økonomisk hovedansvar for produksjon av noen store dokumentarfilmer med internasjonalt potensial og ambisjon. Også det norske perspektivet på allmenngyldige og/eller internasjonale problemstillinger bør få fokus. Norsk dokumentarfilm makter allerede å markere seg internasjonalt, til tross for at filmene våre normalt er laget for halvparten av midlene. Tenk hvilket gjennomslag norske dokumentarfilmer kunne fått om vi fikk jobbe med de samme budsjettene som våre internasjonale venner!
c) Styrk den regionale filmsatsningen, som med små midler har merkbart styrket hele landets dokumentarbransje. Nå er det etablert svært profesjonelle dokumentarskapere i flere regioner, og dermed er det et godt utgangspunkt for videre satsning. Vi mener også at det på lik linje bør opprettes et regionalt filmsenter for Oslofjord-området.

2) Kontinuitet: Den norske dokumentarfilmen har utfordringer knyttet til målet om kontinuitet i bransjen. Dokumentarfilmene mottar samlet sett kun 8% av filmstøtten til NFI, samtidig med at dokumentarbransjen anslås å sysselsette like mange mennesker som spillefilmsektoren. Dokumentarfilmen har lav støtteintensitet og høy egenfinansiering – og denne er hovedsaklig basert på gratisarbeid. Det tar i tillegg uforholdsmessig lang tid å finansiere prosjektene, og de færreste prosjektene som får støtte er i nærheten av å være fullfinansiert. Etter et par filmer forsvinner talentene til fiksjonssektoren eller kommersielle medier fordi det blir for uholdbart, til tross for at man drives av brennende engasjement.

Eksempel på tiltak:
a) Et strategisk løft med dobling av produksjonsstøtten til dokumentarfilm i 2010, og mål om at 25 % av filmstøtten skal gå til dokumentarsjangeren innen 2012.
b) En forbedret produsentstøtte, talentsatsing og andre støtteordninger, slik som 50/50-ordning og markedsførings-/lanseringsstøtte, som i dag eksisterer for fiksjonsfilm, også for dokumentarer.
c) Øke NRKs andel til eksterne produksjoner, med fokus på dokumentar. Tv-stasjonene har de siste årene opplevd gjentatte publikumssuksesser med eksternt produserte dokumentarfilmer, og bør være med å ta et vesentlig ansvar i finansieringen av disse. NRK dikterer dessverre i dag prisnivået i konkurransen om dokumentarene, og i dag er dette unaturlig lavt.

3) Kvalitet og dristighet preger norsk dokumentarfilm. Det er ofte de dristige og særegne dokumentarene som får høyest seertall og vinne priser i inn- og utland - og til og med fører til politiske endringer. Lykkens Grøde, Ørkenslottet, Tradra, USA mot Al-Arian, Min Datter Terroristen, Et steinkast unna, Jenter, BE - skitne, syndige meg, Alt om min far, Kroppen min og Heftig og begeistret – dette er bare noen få av de mange norske dokumentarene som får eventyrlige seertall og vinner priser, men ikke minst setter dagsordenen og skaper engasjement, glede, sorg, sinne – og debatt.

Eksempler på tiltak:
a) Ordningen «Nye veier til dokumentarfilm» har allerede tatt opp i seg denne målsetningen, og frigjort en del dokumentarfilmer fra kravet om å finansiere produksjonen med forhåndssalg til tv, og dermed de sendeflater og formvalg som tv-kanalene til enhver tid definerer som interessante og formålstjenlige. Denne ordningen er viktig å følge opp, både med tanke på kunstnerisk uttrykk, kvalitet og dristighet.

b) Vesentlig økt støtteandel til alle dokumentarfilmer i dagens støtteordninger vil sikre at filmene kan realbudsjetteres, og at budsjetter ikke senkes til et unaturlig lavt nivå for å tilfredsstille forskriftenes krav om fullfinansiering.

4) Likestilling: Dokumentarfilmbransjen er den delen av filmmiljøet som har høyest kvinneandel. Filmbransjen som helhet sliter med alarmerende tall for likestilling, og den relativt høyere kvinneandelen innen dokumentarfilmen er grunn god nok til å styrke sjangeren.
Eksempler på tiltak:
a) Fortsette å støtte de kvinnelige talentene innen dokumentarfilm. En helhetlig strategi for feltet vil sikre de svært dyktige kvinnelige filmskapernes kontinuitet innen sjangeren, og rekruttere flere talenter.

Konklusjon:
Dokumentarfilmen i Norge i dag har talentene, historiene, og et historisk kreativt trøkk. Vi er synlige, dyktige og kreative, og produksjonene våre engasjerer i de brede så vel som i de smale lag, nasjonalt og internasjonalt. Vi leverer høye seertall, men kan levere enda høyere, vi vinner internasjonale priser, men kan vinne enda flere, våre filmer og historier sees av millioner av mennesker over hele verden, men filmene og historiene våre kan med letthet nå enda større seergrupper over hele verden. Først og fremst via TV, men også via internett, festivaler og kino.

Vi har gitt eksempler på noen tiltak som vil gi rask og kraftfull effekt på de skisserte målområdene innen film- og mediepolitikken, og som samtidig vil forbedre levekårene for dokumentarfilmkunstnerne.

Helt overordnet ønsker vi nå at det blir definert og tilrettelagt for ambisiøse mål med og for dokumentarfilmen. Bransjen syder av et kreativt potensial som kraftfullt kan kommunisere med hele verden, og som lett kan forløses med en prioritering av tilskudd til dokumentarfilmen. Med relativt begrensede midler kan man oppnå enorme resultater. 
Vi imøteser Kulturløftet 2.0 med forventning om et slikt løft av dokumentarfilmen:
	• Doble produksjonstilskuddene for dokumentarfilm i 2010 til 60 millioner. 
	• Et langsiktig mål om at dokumentarfilmen skal gå fra 8% av filmstøtten gjennom 
	   NFI i dag, til 25 % av filmstøtten i 2012. 

Det nytter å prioritere. Hvis filmpolitikken konkretiserer eksisterende og nye mål og tiltak, og setter kraft bak gjennomføringen, vil norske dokumentarfilmskapere være med å vise at norsk film er mangfoldig og fyller viktige behov i både kultur- og mediepolitikken. Nå er det dokumentarfilmen som står for tur!

1951B214-A11E-4AF2-9412-82452B667F57_files/Innspill_Dokumentaristene-2.pdfhttp://www.dokumentaristene.no%22%20%5Ct%20%22_blankshapeimage_2_link_0shapeimage_2_link_1
tirsdag 23. juni 2009
Innspill til Kulturløftet
 
Noen av dokumentaristene som har forberedt innspillet. Foto: Mimsy Møller.